Tvangsvaksinasjon i gamle dager og hvordan sanitære forhold var den rette «medisinen»

Når staten kan påtvinge befolkningen et så meningsløst og farlig inngrep som vaksinasjonen, så er det også en selvfølge at den er erstatningspliktig  for all den skade vaksinasjon forårsaker. Dom i en slik sak falt i 1925, idet en franskmann – Aleksander Karely – av Cunard-linjen blev tilkjent 10 000 pund  – over 180 000 kroner – i skadeerstatning for at vaksinasjonen hadde ødelagt hans venstre arm. Linjens læger påtvang ham vaksinasjonen, før han fikk lov til å reise med linjens skib fra Cherburg.

«I Tyskland ble tvangsvaksinasjonen innført ved lov i 1834. Etter denne lov skulle hver voksen mann, i tillegg til den første vaksinasjon, revaksineres ved optagelsen i skolen. Ved overgang fra skole til en annen måtte han fremvise vaksinasjonsattest, som ikke måtte være over to år gammel. Og ved millitær innkallelse måtte han vaksineres på ny. Enhver kvinne måtte, før hun ble gift, fremlegge vaksinasjonsattest. Så i 1871-72, eller 35 år etter at denne strenge tvangslov var vedtatt, utbrøt en av de største koppeepidemier man kjenner til. Og hva var resultatet ? 124 948 mennesker som var vaksinert og revaksinert mot kopper døde. Så kan man innvende at det er jo ikke er noen kopper der lenger nå. Men hva er årsaken til det ?

Epidemien i Tyskland vekket folket. De så at vaksinasjonen ikke var til noen nytte, de så at de vaksinerte og revaksinerte innbyggerne ikke var beskyttet. Hva skjedde så ? De pengene landet hadde fått som skadeerstatning for den fransk-tyske krig, ble anvendt til sanitære forholdsregler. De renset elven Spree, de forsynte  sine byer med rent drikkevann og de planla drenering og gode kloakker. Resultatet av denne sanitære aktivitet var at koppene forsvant.

Fra 1853-1867 fikk England den ene vaksinasjonslov strengere enn den andre. Vaksinasjonen ble obigatorisk. Jeg henviser til dødligheten i de derpå følgende kopperepidemier, som rev flere mennesker vekk enn denne epidemien noensinne før hadde gjort. Men omkring 1885 viser statistikken for London, at koppetilfellene har avtatt i betydelig grad. Man hadde da begynt å isolere de koppesyke.

Der åpnet nye hospitaler for koppepatienter. Fra 1885-1889 hadde man motsatt seg vaksinasjonen, og da var det at koppene neste forsvant. Nu er ikke mer enn halvparten av barn under to år vaksinert i England og Skottland; ti ved den kongelige kommisjons nedsettelse i 1892-1896 som kom til det resultat, at vaksinasjonens nytte ikke var bevist – innskjøt man en paragraf hvorved barn kan bli fritatt. Og efterhvert som vaksinasjonen avtok, har også dødeligheten av kopper avtatt.

Som forholdene utviklet seg i London omkring omkring år 1875, blev det på det kraftigste bevist at det ikke var vaksinasjonen, men isolasjon og renslighet som kunne fordrive koppesykdommen. Vaksinasjonstilhengerne har henvist til Prøissen på grunn av dette lands gjennomførte vaksinasjon.

Siden 1834 har man der vaksinert og revaksinert barn og soldater. Hvis nogen motsatte seg, ble han vaksinert med makt. Og til hvilken nytte har disse vaksinasjoner vært ? Epidemier har opptrådt periodevis med langt større heftighet og dødlighetsprosent enn før, hvilket beviser faren ved vaksinasjon.

I årene 1871-1872 gikk en veldig koppeepidemi over Europa. Denne viste en knusende ringakt både for vaksinasjonen og revaksinasjonen og rev med seg bare i Prøissen 129 945 vaksinerte og revaksinerte personer. Men fra 1875 brukte prøisserne av milliardene de hadde mottatt i krigserstatning til å sørge for godt vann i byene, rense Spreefloden, som hadde vært en stor stinkende kloakk, drenere landet og bygge mønsterverdige kaserner. Og koppene forsvant. En hygenisk triumf over vaksinasjonens blendverk. La så ikke vaksinasjonen få æren av det som hygienen og gjennomført isolasjon har utrettet!

Det land som har den strengeste vaksinasjonslov i verden er Japan – en lov som trådte i kraft i 1885. Der ble tatt de strengeste forholdsregler. Man måtte vaksineres og revaksineres – ikke èn men flere ganger. Og hva har denne usedvanlige strenge gjennomførelsen av vaksinasjon ført til ? Som sedvanlig har den ført til en langt større dødlighet. Bare fra 1881-1891 er dødeligheten for barn steget med over 33%.

Som en strålende motsetning til Japan står byen Leicester i England. Leicester ble i 1870 – som så mange andre steder – hjemsøkt av en svær koppeepidemi. Denne ble for innbyggerne et overveldende bevis på vaksinasjonens gagnløshet. Man begynte å vegre seg mot den fullstendig unyttige vaksinasjon. Og motstanden fortsetter. I 1906 sto 15.000 – femten tusen – familier anklaget som vaksinasjonsnektere.

Mange lot seg fengsle og underkastet seg tvangauskjon av sine hjem i sin kamp mot den forhatte og farlige vaksinasjonen. Samtidig innførte Leiceister større og større sanitære foranstalninger. Dødlighetsprosenten sank straks, og antallet av kopper minsket betydelig. Nedsablingen av innbyggerne finner ikke lenger sted. Byen stoler på sitt sanitetsvesen, og forkaster all innpoding med dyriske smittestoffer. I denne by – hvor der vaksineres minst i England – er der også den laveste dødlighetsprosent av tuberkuløse skolebarn av alle Englands byer.

Professor Ruata i Perugia, som i over 30 år har studert vaksinasjonsspørsmålet, anfører blant annet følgende statistikk etter rapport fra Milano 1901-1905: I disse år var der i Milano 93 koppetilfeller. Av disse var 91 vaksinerte, hvorav 5 revaksinerte og bare 2 var ikke vaksinerte. De to som ikke var vaksinerte var spebarn. Av de vaksinerte og revaksinerte døde 15. De to barna som ikke var vaksinerte døde ikke.

Da koppene hjemsøkte Østergøtland i 1870 ble blant andre en familie på seks personer angrepet. Fire av familiens medlemmer var vaksinert og to var ikke vaksinert. De to som ikke var vaksinert ungikk sykdommen, mens alle de andre fikk koppene.

Under den fransk-tyske krigen var der i oberst Soohrs armekorps 100 offiserer som ikke ble revaksinerte. Ingen av disse fikk koppene. En løitnant derimot, som var revaksinert fem ganger, fikk sykdommen.
Det er intet merkverdig i at uavaksinerte kan få kopper likesom enhver annen smittsom sykdom; men det som må vekke forbauselse er at millioner vaksinerte og revaksinerte har fått kopper og er døde av disse.

Svergie har – likesom Prøissen – vært fremhevet som et av de best vaksinerte land i Europa, og svenskene er holdt for å være de beste vaksinatører. Dog forekom det i årene 1874 – 1876 en koppedødlighet av 10.290 pr. million innbyggere. Dødeligheten oversteg altså her den største dødlighet av kopper – nemlig 5600 pr million. Først da man i 1875 innførte forholdsregler med hensyn til bekjempelse av epidemiske sykdommer er antallet av koppesyke og dødsfall blitt minimal.

Da koppene i siste epidemi hjemsøkte Bergen, var 77% av angrepne revaksinerte. Det ser altså ut til at vaksinasjonen bare «beskytter» når der ingen epidemi er. Når epidemien kommer , så angripes de vaksinerte først. Om vaksinasjonsens beskyttelse har man et bevis fra epidemien  i Berlin 1871. Der fantes nemlig blandt de syke og døde 1191 vaksinerte barn under fem år og derav 179 under et år. Og epidemiene har stadig begynt med at en vaksinert blir syk. Epidemiene i Bonn og Køln i 1870 og 71 kan nenves som eksempel.

Ved epidemien i Stockholm i 1913 var den først smittede en lege som var revaksinert tre uker i forveien, samt to sykepleiersker, som var revaksinert seks månedere i forveien. I det hele var en tredjedel av pasientene ved denne epidemi sykehuspersonale som var i besittelse av den behørige «beskyttelse».

Da Jenners påstand om at vaksinasjonen beskytter mot kopper straks viste seg å være en bløff, endret han sine forrige påstander ved å erklære: «Med vaksinasjonen mildner sykdommens forløp». Også denne dogme har vitenskapen trofast holdt fast på, skjønt alle erfaringer og all statistikk beviser at det er blandt de vaksinerte og revaksinerte dødlighetsprosenten er størst, og at det er disse som er mest utsatt for sykdommen, hvilket er ganske naturlig, da vitatliteten  nedsettes for hver gang en ny vaksine innpodes i blodet.

I følge den norske legen dr. Malms beretning, utbredtes spedalskhet særlig på Vestlandet, fordi man tok vaksine fra spedalske barn og innpodet i friske.
Vaksinasjonen har påført sine ofre en mengde sykdommer, såsom hjernebetennelse, stivkrampe, almen svekkelse, spedalskhet, syfilis, hudsykdommer, øre og øyesykdommer, m. m.

Statistikken for Amerika viser at vaksinasjonen også der hvert år krever langt flere ofre enn koppene. I New York State. f. eks. dør der årlig av en befolkning på 12 millioner bare èn person av kopper, mens der dør over 30 personer pga vaksinasjonen. At denne må opprettholdes med makt er også en fullstendig fallitterklæring.

En i England nedsatt kongelig kommisjon kom ved undersøkelse av vaksinasjonsspørsmålet til det resultat at vaksinasjonens nytte ikke var bevist. Som følge av denne uttalelse har det engelske folk fått anledning til å unndra seg vaksinasjonen, og denne anledningen benyttes i så stor utstrekning at over 60% av barna nå er uvaksinerte. Nedstående statistikk (se side 98 nederst her http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97) viser de vaksinertes antall i prosent av fødsler samt dødsfall av kopper i gjennomsnitt pr. år.

Etter  den dyrekjøpte erfaringen befolkningen i den engelske byen Leiceister har hatt med vaksinasjonen, så har de vendt den ryggen, og ikke bare er koppene forsvunnet, men det er også en stor nedgang i den allminelige dødelighets prosenten. I England dør det fire ganger så mange barn av vaksinasjonsskader som av kopper.

Store vitenskapsmenns dom over vaksinasjonen (Se side 99 og utover her  http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97)
I «Jenner and Vaccination» uttaler professor dr. Charles Creighton, en av sin tids største epidemologer og som tidligere var tilhenger av vaksinasjonen, følgende: «Vaksinasjonsmotstanderne har utforsket den hele sak. De har bevist at vaksinasjonen er en grov overtro. Det er vanskelig å tenke seg hva der om 100 år vil bli anført til unskyldning for vaksinasjonen; men det kan ikke være tvilsomt at dens praktiseren vil vise seg i et likeså ufornuftig lys i det almindelige omdømme, som årelatingen er for oss. Vaksinasjonens forskjell fra alle tidligere villfarelser er at den er opprettholdt som lov på garanti medisinsk autoritet. Dette er grunnen til at angrepet på den faglige anseelse neppe kan forhindres å bli sterkere, og at anstrengelsene for å forsvare vaksinasjonen har vært og vil fortsette å bli så kraftige».

Dr. Alfred Russel Wallace, den berømte  engelske naturforsker, som har ofret 20 år på studiet av koppene, og som derfor  må ansees for en av de største autoriteter på området, uttaler i «My Life»: «Vaksinasjonen er ikke bare en verdiløs, men en skadelig operasjon – en kjempemessig medisinsk villfarelse, som har vist, at den både sprer sykdommer og medfører større dødlighet.»

Fra boken Innbilningens makt bind 2 av Anna Myhre – Utgitt på eget forlag  1931 – http://www.nb.no/nbsok/nb/4e17795b79c9027faab1d95da1452d9e?index=1#97

HOW PLUMBING (NOT VACCINES) ERADICATED DISEASE – http://www.organiclifestylemagazine.com/how-plumbing-not-vaccines-eradicated-disease

Oversatt og tilrettelagt av Ole-John Saga med tillatelse til gjengivelse i Kilden.info

http://olehartattordet.blogg.no/1460123681_vaksiner_korrupsjon_l.html

 

Relaterte saker:

Kilden.info artikler om vaksinasjon

 

Test